Har vi foreldre, og kanskje spesielt oss mødre, vegring for å tåle ubehag i møte med barneoppdragelse? Og hva kan vi lære av Kompani Lauritzen?
Nytt Kompani Lauritzen-eventyr er nå i gang. Har du som meg gledet deg de siste ukene til at den nye sesongen slippes? I år er innspillingen gjort i nye lokasjoner. Nydelige Voss er blitt rekruttenes nye hjemsted. Denne gangen er det kjendisene som skal i ilden. Og jeg gleder meg til å se hvordan de takler den berømte “kjelleren” og alle utfordringene Fenriken, Obersten og Kapteinen hiver mot dem.
Selv har jeg likt Tropp 1 og Tropp 2-sesongene aller best. Når disse forfjamsede og modige ungdommene har kastet seg ut i ubehag og utfordringer. Det har nesten vært litt smertefullt som mor å sette meg inn i at skattene mine skulle opplevd noe slik. Men samtidig er det lærerikt og nyttig å følge med på kommunikasjonen, utviklingen og mestringen. Jeg tror at vi som foreldre i 2024, spesielt oss mødre, kan ha litt vegring for å tåle ubehag i møte med barneoppdragelsen. Både at vi og barna kjenner på ubehaget. Eller? Dette ubehaget er ikke Kompaniet redd for i det hele tatt, og de tar et stort oppgjør med det. Sammen med min medprogramleder i podkasten Mammashjerte, teolog og familieterapeut Kristina Ekerhovd Ottersen, har jeg laget fem tips som kan implementeres fra militæret og ut i foreldrerollen og oppdragelsen.
Så hold dere fast. Her kommer våre Kompani Lauritzen foreldretips:
1. Ha en tydelig rolleforståelse som bygger respekt.
Kompaniet er så utrolig nøye og flink til å uttale, bygge en forståelse, praktisere roller og respekt. Jeg tror at om vi som foreldre enda tydeligere fyller ut vår rolle som forelder, oppdrager og leder, og ikke tjener, bestevenn og hushjelp, så vil respekt og lydighet være frukter av dette.
2. Skap en familiekultur som ser andre.
Her er Kompaniet utrolig flinke til å hjelpe deltakerne til alltid å rette blikket utover seg selv. Har du noen krefter til overs, spør den som går foran eller bak deg om du kan hjelpe med å bære en del av sekken. Vi kan hjelpe barna våre til å se at de er en del av en familie, et team, at deres handlinger og ord påvirker andre. Og ikke være så navlebeskuende og bare leve for egen nytelse. Det ligger mye mening, mestring og styrke i å se andre, hjelpe med det lille man har, og å ta imot hjelp fra andre når man trenger det. Dette perspektivet tror jeg vi som foreldre har mye å lære av å gi videre til våre barn.
3. Ha troen på seg selv, at man tåler det man står i.
Spesielt Kapteinen i Kompaniet er utrolig flink til å få deltakerne til å finne noe i seg selv å ha tro på. Noe som tåler, noe som man kan bygge videre på. Og som oftest må man ifølge Kapteinen ned i “kjelleren” for å finne dette. “Kjelleren” er det punktet hvor mange av oss ville gitt opp. Når man er tom for krefter, og psyken ikke klarer å se en løsning eller redning. Jeg tror spesielt fedrene kan ha egenskaper og evne til å stå sammen med barna i “kjelleren”, og tåle å ha det ubehagelig. Vi mødre syntes ofte det det blir for ubehagelig og tyr til lettere løsninger. Vi trenger å hjelpe barna våre til å forstå at ubehaget de føler på, ikke er farlig. At man er sterkere enn det man kjenner på og tror om seg selv. Noen må si til en sliten kropp, du klarer litt til! Noen må si til en skolelei tenåring, jeg vet det er tøft og ubehagelig, men hold ut! De trenger å lære at man tåler så mye mer enn det man føler og tror om seg selv.
4. Mestringsfølelsen er belønning nok i seg selv.
Dette er noe vi som seere får se igjen og igjen i Kompani Lauritzen. At når deltakerne har stått i “kjelleren”, fått troen på at man tåler litt til, når de tar et valg om å gjennomføre en ubehagelig oppgave eller test, så blir de overveldet av den fantastiske mestringsfølelsen og stoltheten av å ha klart det som så umulig ut for noen minutter siden. Det er en gave å gi dette til barna sine, stå med dem igjennom det ubehagelige, og feire og berømme mestringen. Dette er mer verdifullt enn alle pokaler, klistremerker, lønn eller ekstra skjermtid. Men det koster litt mer av oss foreldre. Mestringsfølelse blir til livsdanning.
5. Det er ikke farlig, bare ubehagelig.
Og sist, men ikke minst, i vårt litt overbeskyttende samfunn, med lekeplasser uten klatrestativ over to meter, mykt underlag og barnesikring på alle skap og dører. Jada, fint og flott det. Men vi trenger ikke å bruke ordet angst om alt som naturligvis kjennes skummelt ut og ordet frykt for enhver flue og veps. Nå setter jeg det litt på spissen. Men vi som foreldre trenger å vite at barna våre tåler mer enn vi tror. De trenger å kjenne på ubehag og til og med smerte av og til. Eller så vet de ikke å skille mellom hva som faktisk bare er ubehagelig og hva som er farlige situasjoner. Her er Kompaniet suverene i å lære deltakerne å stå modige i ubehagelige situasjoner. Uten mat, uten søvn og under fysiske og psykiske belastinger over lang tid.
Vi har mye å lære fra Kompani Lauritzen og militæret.